Sørums bygdesang

 

Tekst: Nicolai Grude, 1933
Melodi: Norsk folketone, Oss har gjort hva gjerast skulle

1)

Gilde bygd så rik og fager
stiger fram fra fordums tid.

Skau-grodd, øde i de dager
veidefolk her førte strid.

Raumer fór med sverd ved lend
ryddet villmark grend ved grend,

Ryddet bygda – gamle Skaun,
ryddet og der vest i Fraun.

2)

Haftorsønners gamle gar’
en gang tangkledd havbånn var.

Opp av havet gjennom tia

Steig så sletta, dalen, lia.

Glomma grov si breie får

Gjennom hundre tusen år

Djupt i mold og gråsvart jord

Der ble grøe rik og stor.

3)

Elva muller mens den spinner

saga inn i fossebrus.

Sudreimsættas menn og kvinner

Skyldt var Norges kongehus.

Sagn og segn av Sørums saga

syner menn i arbeid, strid.

Norges drottset her lot laga

stormannsheim i svunnen tid.

4)

Inn i travle jaget tar vi

med oss minners dyre skatt,

og av slike skatter har vi
her i Sørum mange att.

Inni haugen sin nå hviler
navnlaus høvding ifra Skaun,
og ved Valhall-mjøden smiler
gjeve karer ifra Fraun.

5)

Erling Skakke lydde messe i den dóm der ennå står. Gauteids menn lot runer resse vest i Fraun i saga-år.
Sverre konge, Norges drott stiftet i sitt kall og virke
fred i strid som hadde stått mellom gamle Fraun og Birke.

6)

Seigt var folket, Sudreimsslage’, skudd av raumers gamle rot. Svartår, nød og vonde dage’ knekte ikke makt og mot. Gamlekara kampgla’ søkte dådrik dyst med spyd og sverd. Åkervidda dog de økte
jord har alltid hatt sin verd.

7)

Jorda den gir lønn for bryet,
mat til folk og dyerefór. Sørumsbygda vidt har ryet
for si rike åkerjord.
Lubne åkrer, gilde voller
sier mer enn fagre ord
at en bondestand her holder
høgt i hevd si ættejord.

 

8)

Sagatidens stolte kvinner
går i mange slekter att,
rene norske trekk vi finner, gammal ætt har preget satt.
Stilt og uten store fakter
husets tarv de varetar
disse heimens gode makter,
som all dagens byrde bar.

 

9)

Fredens gjerning folket øver
uten gny og brask og bram.
Slik det best for lynnet høver, lognt fór sørumsoking fram.
Men i hjertet sitt han bærer bygda med seg hvor han går. Fedrejorda høgt han ærer,
heim til den hans lengsel står.

10)

Aldri kan han bygda glømme. Alltid synger han dens pris, heimegrenda han i drømme
ser i sol og sommerdis.
Etter som de gamle kveller,
nye slekter slepper til.
Give Gud at de det steller
slik at arven øke vil.

© 2020 SorumRevy,no